Samtalegrupper i Oslo viser at menn må behandles som menn. Likevel brukes ofte kjønnsnøytrale metoder til å utrede og behandle mannlige pasienter med depresjoner og stort forbruk av rusmidler.
Grorud Ruspoliklinikk og Psykiatrisk ungdomsteam samlet 11 menn i alderen 27 til 34 år. Alle ble rekruttert fra førstelinjetjenesten. Alle hadde rusavhengighet og mye blandingsmisbruk, flere hadde overlevd overdoser, selvmordsforsøk og alvorlige ulykker.
De 11 mennene hadde alle sammen psykiske lidelser. Depresjoner og angst var vanlig. Ingen hadde fullført videregående, skole med unntak av én person. Alle var barnløse eller hadde ikke omsorg for barn. To deltakere hadde innvandrerbakgrunn.
Med pengestøtte fra Regionalt kompetansesenter for dobbeltdiagnose rus og psykiatri, ble det opprettet to lukkede samtalegrupper. Mennene møttes over en kaffekopp på poliklinikken, klokken 17.00 til 18.30, en gang i uken i fire måneder.
- Behandling av menn med depresjoner og rusavhengighet bør ta utgangspunkt i menns behov og menns årsaker til at de trenger behandling. Kjønnsnøytrale metoder blir ofte feil i behandlingen av menn, mener prosjektleder og psykolog Harald Aasen.
Han og en mannlig sykepleier ledet gruppene. De la vekt på å være fleksible og tilpasse seg deltakerne. Noen ganger var det undervisning, andre ganger åpen prosess. De jobbet med kjønnsspesifikke tema og gjenkjennelse av hverandres utfordringer.
Temaer var:
Aasen mener rene mannsgrupper er viktige, fordi menn:
Aasens erfaringer fra poliklinikk er at 70 prosent av henvisningene gjelder mannlige pasienter, men når det kommer til andelen faktiske konsultasjoner så er 50 prosent brukt av menn.
Å gå i terapi betyr at man søker hjelp. Mannens oppfatning av seg selv er at han skal klare seg selv. Men terapi er også:
- Derfor er det viktig at menn får tilbud som er tilpasset dem gjennom tilrettelagt samtalemiljø og tema, mener Harald Aasen.
Evaluering av gruppen med spørreskjema viste at de syntes det var lettere å snakke sammen i det tilrettelagte tilbudet ved Grorud DPS.
Evalueringen viste at deltakerne i etterkant:
Det mest utfordrende med tilbudet var å få menn til å delta.
- Det er mye motstand hos menn. De vi kontaktet trakk som regel skyggelua godt ned i ansiktet og sa tydelig i fra at dette ikke var noe for dem. Å snakke om problemene var «livsfarlig», sa de. De som derimot tok spranget, mente etterhvert at de var modige fordi de erkjente svakheter og problemer, sier Aasen.
Hvordan ble så kursslutt markert? Menns en kvinnegruppe kanskje ville ha markert det med kaffe og kake, snakket mennene om å gå ut å ta en øl.
Kommentarer
Si din mening - kommenter artikkelen her.