”Britt” setter stor pris på å ha et sted å gå til. Å slippe å gå ute. Det har hun gjort mye. Mens vi er på besøk, kikker hun ut av vinduet på to menn som systematisk går igjennom søppelkassene rett utafor vinduet. Mennene hører ikke til der hun bor, men burde kanskje gjort det.

Å lete i søppel er en situasjon ”Britt” kjenner. Hun har stått på hue og sortert mange søplekasser i sitt liv. Å kunne betrakte det hele fra glassrutene i en trygg bolig, er ikke å forakte nå. Hun har hatt sitt. I sentrumsgården i Oslo bor hun i egen leilighet, helt på egne premisser. Her har 11 beboere med psykiske lidelser og rusproblemer hver sin leilighet.

Klarer ikke å rydde

Søppel er det mye av utafor bygården, så vidt Marianne Svendsen vet, en av miljøterapeutene på huset. Miljøterapeutene vet mye om beboernes søppel. Den har de ofte nærkontakt med.

– Noen av beboerne klarer ikke å rydde sjøl, så vi bærer ut det som må kastes og rydder for dem.

Hos en av beboerne banker de på én gang i uka for å hjelpe til med å rydde. Han åpner sjelden. Personalet kommer inn rundt én gang i måneden.

– Da må vi omtrent bruke spade. Vi kan bære ut opptil 15-16 søppelsekker fra leiligheten, det meste er emballasje, forteller Olav Eide. Han er også miljøterapeut.

Det er minimalt beboerne klarer sjøl. Noen strever også med personlig hygiene. Det er en utfordring å vaske hos flere av dem, for det kan stikke sprøytespisser ut i alle retninger.

Sliter med gjester

Mange av beboerne er i alvorlig psykisk syke nesten hele tiden, og det miljøterapeutene gjør for dem da er blant annet å gi beboerne mat, åpne døra når de ikke har nøkkel, og file nye nøkler når de har mista dem.

Og ikke minst: Hjelpe til med å holde gjester borte.

”Britt” synes gjestene er det verste med å bo her. Både egne og andres. De kan bli ganske slitsomme. Eide er enig.

– Gjestene skaper mye støy. Samtidig skal vi ikke invadere privatlivet til beboerne, så det er ikke mye vi kan gjøre.

Det personalet kan er å bidra til er at beboerne lærer å sette grenser og kan si nei til folk. ”Per”, som også har bodd her i tre år, forteller at han fikk sjokk da han kom til huset. Hver jul har han fått julegavene sine stjålet – av gjester. For ham utgjør gjestene den største trusselen.

– Jeg har måttet lære meg å passe på, forteller han. Samtidig mener han at han har blitt en bedre menneskekjenner av å bo i boligen.

– Det handler om å lære å si nei, presiserer miljøterapeut Svendsen, og vil gjerne nyansere bildet litt.

– Gjester er hyggelig, men samtidig det store problemet.

Kun støttefunksjon

Som sagt skal ikke de ansatte på huset invadere beboernes privatliv, og de skal ikke drive behandling.

– Huset er ingen institusjon. Personalet har kun en støttefunksjon, understreker Eide.

– For oss er en god dag på jobb en dag vi kjeder oss. Vi skal egentlig ikke gjøre stort, legger Svendsen til.

Personalet er i stor grad til beboernes disposisjon, og står for fellesskap og kontakt. For eksempel foregår det hver torsdag klokka 14 ett eller annet på kontoret-kjøkkenet-personalrommet-møterommet-soverommet – dette rommet på knappe 20 kvadratmeter som fyller alle funksjoner og er husets motor. Merk: soverom er det kun for den sovende nattevakta som først og fremst har en brannvaktfunksjon.

– Beboerne må egentlig spørre før de kommer inn her. Men døra står som regel åpen, og da er de velkomne inn – så lenge de ikke er altfor rusa, forteller Silje Sibel. Hun er den tredje miljøterapeuten vi snakker med på besøk i det gule murhuset.

Mat er i prinsippet ikke inkludert i prisen for beboerne. Det skal de egentlig kjøpe og ordne sjøl. Derfor er torsdag en spesielt populær dag. Da er det alltid boller og kaffe – og kanskje noe ekstra godt ved siden av. Beboerne kommer gjerne innom kontoret og slår av en prat denne ukedagen. Den torsdagen vi er på besøk er det beboerkaffe, andre ganger er det beboermøte eller lystenning. I helgene serveres det varm lunsj, også det et populært tiltak.

Færre tvangsinnleggelser

Miljøterapeutene ser at beboerne har godt av å bo her. Det gir trygghet, og antallet tvangsinnleggelser går ned. De som bor i gården trives, og det er få utskiftninger. Bare én har flytta ut, mens to har dødd av overdose.

– De fleste lærer å kontrollere rusen når de kommer hit, men det hender vi inngår avtale om overdosesjekk med folk som har vært innlagt og dermed har vært nyktre en stund, forteller Sibel.

Da kan det være trygt at noen følger litt med nå de begynner å ruse seg igjen. Dette tiltaket krever skriftlig avtale.

– Flere har nok berga livet på den ordninga. Vi har låst oss inn til folk der det har vært ganske nære på, forteller Sibel.

Ut over dette låser personalet seg inn i leilighetene kun ved brannalarm, eller hvis de ikke har sett en beboer på et par døgn og det er grunn til bekymring for liv og helse.

– Ellers tar beboerne et visst ansvar for hverandre. De har mye kontakt. Men det er også viktig at de tar ansvar for seg sjøl – at de ikke regner med at noen klarer å redde dem fra overdose, sier Svendsen.

Strekker strikken

Men det er egentlig ikke rusen som er hovedproblemet her, påpeker Eide. Det er de psykiske problemene beboerne virkelig sliter med.
Han mener bydelene som vil plassere klienter her kan strekke rus-strikken i lengste laget for å tilpasse diagnosen til husets inntakskriterier.

– En som i utgangspunktet er lite plaget av rusproblemer kan raskt få store rusproblemer av å bo her. Det er det viktig å være oppmerksom på, minner han om.

Fakta om bygården: